AL | 27/12/07 Det tilhører sjeldenhetene at norske forfattere blåser nytt liv i litteraturhistorisk marmor og bronse ved å stille seg i fortolkende øyenhøyde med sine forgjengere, men i det seneste nummeret av Ratatosk (1-2 2007) leverer Gunstein Bakke et velkomment unntak fra denne traurige regelen, i form av teksten «Det litterære aenskapet – Om å velge en som ikke vil ha en». Den frie, essayistiske diksjonen er tydelig fra første setning av: «Hvis Arthur Rimbaud er et litterært topos, så er det i form av et krater: her slo litteraturen ned, her ble den borte.» Emnet er altså Rimbaud – i kraft av hva han gjorde med litteraturen gjennom å legge den bak seg. Riktignok befinner en del av Bakkes funderinger om skrivingens naboskap med negativitet og taushet seg innenfor farvann som allerede er kartlagt av en litteraturfilosof som Blanchot, men essayet peker også i helt andre retninger. Når Rimbaud omtales som «det litterære bøllefrøet» og som «et spøkelseshotell vi tar inn på», er vi nærmere den substantiviske og adjektiviske rikdommen til Stefan Zweigs minneverdige portrett av samme forfatter. Bakke holder Rimbaud frem som en foregangsfigur for den moderne «litteraturens selvjustis»: Han er innforlivet med hva som gjør at «det å forkaste litteraturen på en overlagt måte er en handling som overgår det meste av den skrevne litteraturen i litteraritet». Essayet går flere tenksomme runder med hva det å avstå, forlate, avvise og oppgi innebærer, enten det gjelder dikt eller liv. Dette negasjonens topos er unektelig velkjent fra det århundret som begynte med Hugo von Hofmannsthals «Brevet fra Lord Chandos» (1902). Nei-forfatternes skrøpelige hær ble for noen år siden antologisert i Enrique Vila-Matas’ roman Bartleby & Co, og modernismens mange reduksjonsmanøvre har for lengst opplevd like mange skeptiske vendinger og rømningsforsøk som de selv representerer. Men Bakkes grublende rundgang bruker kjente tankefigurer til å si noe helt eget, kongenialt med de to romanene forfatterskapet hittil består av. Bernhard Ellefsens lesning av Kontoret og Den indre olding, trykt i samme nummer, vektlegger undersøkelsene deres av blikk, bevissthet og erfaring; sentralt står en av romanpersonenes utsagn om at «[a]lt svik er mot oppmerksomheten». Og det er nettopp en prøvende teori om litteraturens oppmerksomhetspakt med de lesende og skrivende Bakkes essay munner ut i. Dermed leverer «Det litterære aenskapet» et svar som oppleves som både akutt og mobiliserende, på den stående utfordringen som er så lett å glemme i møte med et forfatterskap som Rimbauds – omgitt som det er av kanoniseringens konsakrerende ritualer og formidlende mellomledd: «Vi er blitt sluppet inn på et sted hvor det fantes en lovnad, men vi har ikke skjønt at det var vi selv som måtte holde den.» #292 | permalink |
| 
